NFUs landsstyremedlem Anna Kittelsaa har erfaringer fra alle deler av områdene av feltet utviklingshemning. Hun begynte som ufaglært sommerhjelp på sentralinstitusjonen Nærlandsheimen og endte opp som professor i utviklinghemning. Det er nærliggende å høre med Anna om institusjonalisering.
Hvorfor la vi ned institusjonsomsorgen?
– Ansvarsreformen var en levekårsreform. I utgangspunktet skulle en forbedre institusjonsomsorgen, men så oppdaget en at det var selve institusjonsomsorgen som var hovedproblemet. Institusjonsbeboere hadde gjennomgående mindre tilgang på goder som er knyttet til vanlige levekårsindikatorer som helse, arbeid, inntekt, deltakelse i fritids- og kulturaktiviteter, samfunnsdeltakelse og så videre.
– Livet i institusjonene kunne være uverdig. Institusjonslivet hadde negative og nedbrytende sider. Institusjonslivet gir ofte et lukket og ressursfattig livsmiljø med manglende forutsetninger for personlig vekst og utvikling. Mennesker med utviklingshemning har behov for hjelp og service gjennom store deler av livet, slik som bolig, arbeid, praktisk bistand, men en trenger ikke bo i institusjon for å motta slike tilbud. Institusjonsomsorgen var unødvendig og den kunne være skadelig.
Hva er en institusjon?
– En institusjon er en helhet hvor en spiser samlet, lever samlet, drar på tur samlet osv. Institusjonsbeboerne lever tett på hverandre og i avstand fra den øvrige befolkningen. Personalet er i stor grad styrende for hva som skal gjøres. Det er administrative rutiner som styrer hvem som er på jobb, når det skal være vaktskifte og lignende. Disse systemene blir også veldig styrende for beboerne og de går ut over beboernes selvbestemmelse.
Har vi institusjonsomsorg for mennesker med utviklingshemning i dag?
– Vi har sterke tendenser, det blir stadig vanligere med store bofellesskap, felles måltider, felles tur, administrative systemer er lite fleksible og blir styrende for beboernes aktivitet. Det er blitt mer markant forskjell mellom beboere og tjenesteytere. Bofellesskapene plasseres ofte i sammenheng med omsorgssentre, i nærheten av sykehjem eller i nærheten av andre kommunale bygg. De har en utforming som klart viser at det ikke er ordinære hjem. Vaktordninger og personalrutiner gir store begrensninger på beboernes muligheter.
Hvorfor bør boliger hvor mennesker med utviklingshemning skal bo, ha få leiligheter og ligge i ordinære bomiljø?
– Skal en være en del av det ordinære livet, så må en bo der hvor andre folk bor. Små bofellesskap i ordinære bomiljø bidrar til at livet bli mer likt et vanlig liv. Graden av institusjonalisering øker med størrelsen. Administrative systemer vokser på bekostning individuell frihet og individuelt tilpassede tjenester. Bor en i en stor gruppe, så er det mindre sannsynlighet for å søke ut enn hvis en bor i en mindre gruppe. Store bofellesskap lages med fellesareal. Fellesarealet blir møteplass og gjør det lettere å samle beboerne. Dette gjør det også lettere for kommunen å redusere personellbehovet ved å gi kollektive tjenester. En slik løsning innebærer at en må være samlet. Mange klager på uro, noe som tiltar med bofellesskapets størrelse, avslutter Anna Kittelsaa.
Jens Petter Gitlesen