Forvaltningsdomstoler
Tankene til professor Hans Petter Graver er interessante. Forvaltningsdomstoler vil være et alternativ til dagens klagesystem. Vi har erfaring med domstollignende ordninger, f.eks. Trygderetten, Diskrimineringsnemnda samt Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker. Ved domstolsbehandling vil partene kunne legge frem sine synspunkter slik som i dagens klagebehandling. Men i tillegg vil partene kunne imøtegå motpartens argumentasjon.
I dag kan de personlige båndene mellom ansvarlige i kommunen, spesialisthelsetjenesten og Fylkesmannen bli for tette. En forvaltningsdomstol vil ha en større uavhengighet. En kan forvente at kjenneslene blir bedre kjent og medføre en større grad av likebehandling. Forskjellene er i dag svært store på tvers av fylkesmannsembetene. I tidligere Finnmark fylke var det f.eks. 1 prosent av voksne med utviklingshemming som hadde tvangsvedtak. I tidligere Hedmark fylke var det 12 prosent.
Skal en kunne bringe en sak til domstolsvurdering, så bør enn være rimelig velbeslått. Ventetiden kan være lang og advokatutgiftene store. Rettsikkerheten vil styrkes med forvaltningsdomstoler som fungerer på en slik måte at også personer med trygdeytelsen ung ufør, kan ha råd til å få sakene rettslig vurdert.
Styrkingen av det kommunale selvstyret, er i seg selv et argument for å styrke muligheten for rettslig prøving av kommunal myndighetsutøvelse.
Dagens styringssystem er fra en svundet tid
Reformen for mennesker med utviklingshemming var et epokeskifte. Reformen var omfattende og kom brått, men gikk oppsiktsvekkende bra. En sak var nedleggelsen av institusjonene, en annen og langt mer krevende oppgave, var etableringen av tjenestene og tilbudet i kommunene.
Årsaken til reformens suksess, lå nok dels i en ideologisk forståelse i sosialdepartementet, sterke reformvirkemidler og en sterk styring i form av rundskriv. Fylkesmannen var i stor grad sosialdepartementets forlengede arm som aktivt skulle bidra til å sikre reformens målsetninger.
Når reformen sporet av, så kommer det av at reformvirkemidler som øremerkede tilskudd forsvant. Sosialdepartementet ble splittet opp. Kompetansen og ansvaret ble fragmentert etter sektorinndelingsprinsippet. Rundskrivene fikk en svekket betydning. Nye reformer og andre viktige saker fikk fokus. I dag har Kulturdepartementet koordineringsansvaret på funksjonshemmedefeltet. Virkemidlene er i sektordepartementene. Det å ha ansvar uten myndighet, er omtrent like uheldig som å ha myndighet uten ansvar.
Med erfaringene med et eget helsevesen for personer med utviklingshemming (HVPU) og erfaringene fra Abnormskolen, var NFU naturlig nok svært skeptiske mot enhver særlovgivning. I st.meld. (1989-90) Om gjennomføring av reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming, vil en se at tilbudet i kommunene skulle bygges opp uten spesielt lovverk. Det ble vist til den kommende sosialtjenesteloven, husbankens tilskuddsordninger for vanskeligstilte, den ordinære bostøtten. Arbeidstilbudet skulle økes etter hvert, står det i helt uforpliktende form. Tilrettelegging av fritidsaktivitetene ble hevdet å være et kommunalt ansvar og det ble vist til behovet for lokalsamfunn hvor det vises medmenneskelighet og en tar vare på hverandre.
Politiske føringer med svakt lovgrunnlag fungerte greit, så lenge departementet og underliggende etater hadde en aktivistisk holdning og jobbet for målsetningene på feltet og styrte feltet mer eller mindre ad hoc med rundskriv og bevilgninger. I dag mangler vi både holdningene og virkemidlene fra reformens dager. Når vi heller ikke har et rimelig klart styringssystem i form av lovverk, budsjett og departemental organisering, så skal en ikke forvente at en kan etterlever målsetningene på feltet.
To positive bidrag
Selv om det meste har gått i feil retning når det gjelder politikken overfor mennesker med utviklingshemming, så er det to lyspunkter. Vi har fått en rimelig bra likestillings- og diskrimineringslov og Norge har forpliktet seg til å følge FNs funksjonshemmedekonvensjon (CRPD). Myndighetene hevder selvsagt at Norsk lovverk og forvaltningspraksis er i samsvar både med diskrimineringslovverket og funksjonshemmedekonvensjonen. Slikt er myndighetene nødt til å si. Hvis ikke, innrømmer de lov- eller konvensjonsbrudd. Men selv om myndighetene sier det er samsvar, så vet både myndighetene og andre at sprikene er mange og alvorlige. En opprydding i lovverket slik at både lovverket og forvaltningspraksisen understøtter diskrimineringsvernet og funksjonshemmedekonvensjonen trengs.
De som aldri klager
Skal en øke rettsikkerheten til mennesker med utviklingshemming, så må en også etablere tiltak som gjør en istand til å utnytte rettsikkerheten. NFU sentralt har jurister som bistår i rundt 600 klagesaker i året. Så godt som alltid er det pårørende som søker bistand i klagesakene. De som ikke har pårørende som står på, har et vel så stort behov for rettsikkerhet.
I kjølvannet av VGs avsløringer i Tolgasaken, sendte Statens sivilrettsforvaltning ut brev til 18.000 vergehavere og verger for å hør om vergemålet var frivillig. 319 personer svarte at de var under "frivillig" vergemål mot sin vilje. Det er positivt at disse 319 personene fikk ordnet sin sak, men hvor mange av de 17681 andre hadde forutsetninger til å lese, forstå og besvare brevet? En rettsikkerhet som er uoppnåelig, er ingen rettsikkerhet.
Forvaltningsdomstoler, spesifikt lovverk og beslutningsstøtte
Forvaltningsdomstoler kan ha mye for seg. I Sverige har politikkområdet i mindre grad enn i Norge sporet av. Forvaltningsdomstolene og deres myndighet, er nok en vesentlig årsak til den stabiliteten. Men et mer spesifikt lovverk og sanksjonsmuligheter, er trolig også en vesentlig del av årsaken.
Skal rettsikkerheten styrkes, så må den også være oppnåelig. Da må en bort i fra dagens vergemålsordning og etablere beslutningsstøtte.
Jens Petter Gitlesen