Stortinget kritiserer praktiseringen av vergemålsloven

Riksrevisjonen kom med alvorlig kritikk av vergemålsmyndighetene. Riksrevisjonen påpeker forhold som NFU i lang tid har uttrykt bekymring over, blant annet:

• Vergemålet er generelt- og ikke individuelt utformet. Forholdet er en stor trussel forselvbestemmelsen til personer under vergemål fordi det ikke er klargjort hvilke saker som er en oppgave for vergen og hvilke saker som ikke er en oppgave for vergen. Med generelle mandat kan en risikere at vergen blir den bestemmende parten i alle vesentlige spørsmål for personen under vergemål.
• Vergen får ikke opplæring eller gis for lite opplæring. Dette er et forhold som gjelder både faste verger og når familie eller nærpersoner er verge. Når vergen ikke kjenner sin rolle, vil selvbestemmelsen til personen under vergemål kunne reduseres kraftig. Selv om en person trenger bistand fra en verge til å treffe visse beslutninger, så vil de fleste, uavhengig av funksjonsnivå ha preferanser til konsekvensene av beslutningene. I dagens praktisering av vergemålsloven, kan den enkeltes preferanser og vilje bli overkjørt. NFU har mange eksempler på slikt fra enkeltsaker.
• Mangelen på felles forståelse på tvers av fylkesmannsembetene, medfører store forskjeller i praktiseringen av lovverket. Noen fylkesmenn synes å betrakte vergemålsordningen som et slags barnevern for voksne hvor fylkesmannen og vergen er de som vet hva som er best for personen og som bestemmer over personen. Andre steder er det større forståelse for individets selvbestemmelse.
  
  Et spesielt stort problem er vergemålslovens § 33, 2. ledd som sier:
  
  «Er den som er satt under vergemål, ikke fratatt den rettslige handleevnen, kan vergen ikke foreta disposisjonen hvis den som er satt under vergemål, motsetter seg det. Dette gjelder likevel ikke hvis han eller hun ikke er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer. Fylkesmannen, eller vergen med fylkesmannens samtykke, kan innhente legeerklæring for å få klargjort om vedkommende er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer.»
  
  Bestemmelsen medfører at enkelte fylkesmenn i praksis umyndiggjør personer under vergemål med en legeerklæring om manglende samtykkekompetanse. Umyndiggjøringen skjer uten rettsikkerhet. En legeerklæring er ikke en gang et enkeltvedtak som kan påklages. Personer under vergemål har store problemer med å ta opp slike saker. For det første har de svekket kognisjon og derfor behov for hjelp, så er de i realiteten umyndiggjort. Har fylkesmannen først fratatt en persons samtykkekompetanse, så har det å gjenvinne selvbestemmelsen vist seg å være en umulig oppgave fra den umyndiges posisjon. NFU har eksempler på personer som ikke er fratatt rettslig handleevne, men som er fratatt sin samtykkekompetanse på alle områder. I en slik situasjon er personen i praksis umyndiggjort, uten rettsikkerhet.

En samlet kontroll- og konstitusjonskomité sluttet seg til Riksrevisjonens kritikk , noe Justisdepartementet langt på vei også har gjort i sitt tilsvar til Riksrevisjonen. Men merknadene i kontroll- og konstitusjonskomitéens innstilling viser at opposisjonen (SV, AP og Sp) gikk hardere ut enn regjeringspartiene og KrF. Regjeringspartiene og KrF har trolig større tro på Justisdepartementets evne og vilje til selv å rydde opp i forholdene enn det opposisjonen har.

Så gjenstår det å se om Justisdepartementet tar tak i situasjonen og bidrar til en praktisering av vergemålsloven som styrker selvbestemmelsen forhindrer snikumyndiggjøring av personer under vergemål.

Jens Petter Gitlesen