Bjarne Kjeldsens moraliseringer
Bjarne Kjeldsen synes ikke om flere av innleggene i Aftenposten, Morgenbladet, på nettsiden til Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) og på Facebook. «Nå er det nok fordømmelse. Nok moralisme. Nok synsing. Nok nedsnakking», skriver han i sitt blogginnlegg som også var å lese i Aftenposten.no den 2. november.
Når en synes det er greit å stigmatisere mennesker med utviklingshemning, fordømme pårørende og moralisere over deres valg og erfaringer, ignorere forskning og generalisere ut i fra personlige opplevelser, så bør en være forsiktig med å kritisere andre for moralisering, fordømmelser og synsing.
«Bruns kommentar er det mest arrogante, fordømmende og unyanserte jeg har lest. Dette er rett og slett bunnivået så langt. At hun underskriver som psykolog er skremmende, for siste setning i innlegget gjør det tonen i innlegget bærer bud om eksplisitt: Hun har ikke filla peiling om hva hun snakker om. Det er nok nå.», er Bjarne Kjeldsens kommentar til innlegget av Helga Brun i Morgenbladet. Helga Brun er mor til to barn med funksjonsnedsettelser. Den ene har autisme, den andre en multifunksjonshemning. Helga Bruns erfaringer som mor, er like mye verd som alle andres private historier. Kan hende Bjarne Kjeldsen ikke er helt fremmed med det å fordømme?
Når Elin Ørjasæter kommer på banen og tema er utviklingshemmede, så smører hun alltid godt på med feilaktig og sterkt stigmatiserende karakteristikker. Det lukter ikke av mennesker med utviklingshemning, selv om Elin Ørjasæter hevder det. De fleste med utviklingshemning greier å vaske seg, men Ørjasæter skriver det motsatte. Det er ikke slik at enhver familie med hjerneskadde barn er en ødelagt familie, selv om Ørjasæter mener det. Få barn med autisme har for vane «å smøre avføring ut over seg selv og inventaret hver gang de har mulighet ». Når jeg påpeker at beskrivelsene er feil, så hevder Bjarne Kjeldsen at jeg fordreier debatten.
Utallige forskningsrapporter viser at Ørjasæter gir en feil beskrivelse av gruppen hun uttaler seg om. Flere debattdeltakere kommer med personlige beretninger, både i den ene og den andre retningen. Er det Bjarne Kjeldsen som bestemmer hvilke erfaringer som bør vektlegges og hva som er synsing?
Helga Brun har hatt omsorgsoppgaver som overgår det meste. Hun har funnet løsninger som har fungert for seg og for flere andre. Løsningen til Helga Brun er i samsvar med barnekonvensjonen, – samfunnet skal strekke seg langt for å sikre at alle barn får vokse opp under trygge og gode forhold i familien. I likhet med f.eks. statsminister Erna Solberg, trekker hun frem det faktum at kommunene er alt for lite flinke til å tilby brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Samfunnet har for lite fokus på at menneskerettighetene skal følges, også for barn med utviklingshemning. Institusjonsopphold er dessverre det eneste reelle valgalternativet som mange foreldre står overfor.
NFU er svært godt kjent med situasjonen. Vi jobber med å forbedre tjenestetilbudet til mennesker med utviklingshemning og deres pårørende kontinuerlig. Vi arbeider både over for politikere og forvaltning og på alle forvaltningsnivå. Størstedelen av organisasjonens frie midler, brukes til juridisk bistand overfor enkeltpersoner som ikke får sine rettigheter oppfylt.
Jeg betviler ikke at Bjarne Kjeldsen og mange med ham har det krevende. Men det blir ikke mindre krevende om en legger seg ut med alle som har andre meninger enn en selv. Hvorfor en skal angripe andre som er i samme båt, er vanskelig å forstå. En kan arbeide for å bedre rettsikkerhet og velferdsstatens ytelser uten å måtte stigmatisere mennesker med utviklingshemning. Bjarne Kjeldsen har selvsagt rett til å ha sine synspunkter, men kanskje noen og hver burde vært mindre fordømmende og latt synsing forbli synsing?
Tidligere avis- og blogginnlegg:
4 november 2016